Bak drømmene om en sivilisert “Euroislam” ligger en ufattelig naivitet.
Det mest grunnleggende er en manglende forståelse av historiske prosesser. Vår samtidige europeiske sivilisasjon er ikke noe som er demokratisk vedtatt eller logisk framtenkt, men resultat av 1500 års utvikling av den vestlige, kristne sivilisasjon fra romerrikets sammenbrudd. Kan man vente at innvandrende muslimske folkeslag, klaner og familier helt uten videre hopper over fra egen sivilisasjon over til vår egen?
Deretter: våre eliter tror på mytene om assimilasjon og integrering, meltingpot og likhet. Men er alt dette mulig uten at individene fra ulike folkeslag faktisk gifter seg med hverandre for å utviske alle forskjeller og dermed danne et nytt folk? Historien viser at alle forsøk på å danne en ny nasjonal enhet blant ulike folkeslag kan lykkes en viss tid, men går så i oppløsning og bestanddelene dukker opp igjen, de man trodde utryddet og glemt. Eksempler er jo folkeslagene som dukker opp, antagonistisk, under dekket av den enhetlige sovjetstaten eller den franske sivilisasjonen. To statsdannelser som lenge har hatt fungerende prinsipper og prosedyrer for assimilasjon (altså langt sterkere enn bare “integrasjon”) – som forsøker å gå hinsides etniske og religiøse forskjeller.
Til slutt: masseinnvandringen legitimeres ofte med henblikk på “hjelp”, “asyl” eller andre gode hensikter fra vestlig side. Men kan man tenke seg at de innvandrende har helt andre hensikter enn å føye seg takknemlig, respektfullt og integreringsvillig inn i dette skjema?